Huden var brunbarket, nesten svart. Over tid hadde time etter time i banca`en under stekende sol, kun med en stråhatt som beskyttelse, framvokst en uttørket hud som kjempet om å holde skjellettet samlet. Hver dag satt han på sitt blikkspann og ventet og håpet at han også i dag kunne bringe hjem nok fisk til å kunne mate sin familie.

Han vørte ikke lenger sola som brant. Den hadde svidd han for lenge.  Han vørte ikke lenger  soltrålene som ble reflektert fra vannoverflaten og skar han i netthinnene som små nålestikk. De hadde skåret han så alt for lenge. Han vørte ikke lenger tørsten som gjorde at leppene sprakk og ganen føltes som sandpapir når han inn i mellom forsøkte å framtvinge noe spytt han kunne svelge. Tungen hadde forlengst mistet sin evne til å smake eller føle.

Det som opptok tankene hans var de som ventet på han hjemme, hans kone og 14 barn. Selv om han var realistisk nok til å erkjenne ovenfor seg selv, at det vel helst var fisken han eventuelt kom hjem med, de lengtet etter.

Det fantes ikke muskler på hans kropp. Det fantes vel ikke kjøtt i det hele tatt. Kun skinn og ben. Skulle man tippe, ville man ha gjettet rundt 40 kg, selv om karen var høy til å være en filippiner. Sikkert 170 cm.

Han hadde lenge beklaget over at han ikke følte krefter mer, at han alltid følte seg trett og sliten. Beklagelse som fikk sin berettigelse, da han en dag la seg til rette på benken utenfor shantien de bodde i, etter en ny fiskedag. Han døste av stille og rolig, – for aldri mer å våkne.

Da noen av hans barn fant han, var kroppen hans dekket av lus som inntil nå hadde snyltet på hans blod som han nødvendigvis hadde trengt selv. I dag forlot de sin vert, og så seg aldri tilbake.  

Sakte og sikkert hadde sola tørket han opp utenfra, i samme takt som lusa drakk han tørr innennfra. Han hadde vel egentlig aldri en rettferdig mulighet.

Mannens eldstesønn arvet sin far, og sitter i dag i samme båt, under samme sol og i samme posisjon. Han vet han om noen år vil følge sin far.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Berettelsen starter her:

Endelig når du å bli 20. Du kan nå være fri og leve ditt liv slik du selv vil. Du pakker din koffert full av det som fortsatt betyr noe for deg, mens hun gjemmer seg bak din lukkede dør. Du vet hun gråter og i sitt stille sinn ber om at du skal forandre din mening. Ikke dra, ber hun, men du nekter å høre. Ikke dra, ber hun igjen. Men du skjærer en grimase, ler og drar … Du er 20 og kan gjøre hva du vil, tenker du med deg selv. Du overlater henne til seg selv i det tomme hus, gråtende mens hun ber om tilgivelse for noe hun aldri skulle ha følt skyld for. Du realiserte ikke at hun gjorde alt til ditt beste.

Du vokste opp og innså med ett at livet ikke var rettferdig. Du erfarte at det var ting du aldri vil kunne få eller oppnå. Du møtte skuffelse på skuffelse, mang en gang ble du såret, for så til slutt å forstå at du kun var en brikke i et større spill hvor du hverken hadde muligheter eller innflytelse til selv å styre.

Du er 40 og det har endelig gått opp for deg hvordan hun hadde det. Du vet hvordan det er å bli overveldet av lykke når gleden krysser ditt spor. Men du har også fått erfare hvordan det føles å bli knekt når en du har gitt all din kjærlighet til, svikter deg.

Det har gått tyve år, og du sitter inne med erfaringer nok til å forstå hva hun har måttet gå gjennom. Og du endelig bestemmer deg for å besøke henne. På din vei, undrer du om hun har maktet å tilgi deg. Om hun igjen makter å ta deg i sine armer som tegn på at hun fortsatt aksepterer deg. Du ser henne på avstand, utenfor huset, som om hun visste du ville komme. Ventende med det samme hjerte, fylt med kjærlighet.

Du løper henne i møte, kaster deg i hennes armer og hulker: “Unnskyld! Du er verdens beste mor!” “Jeg elsker deg, mamma!”

Hun smiler. Du ser beundrende på henne og enes med deg selv om at noe mer vakkert har du aldri sett!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Berettelsen starter her!

Du er blitt 10 år, midt i mellom en liten pikes drøm og en liten pikes oppvoksning. Du tror ikke lenger på julenissen og eventyrprinser. Dog liker du fortsatt å sitte stille på hennes fang, høre henne fortelle deg om hvor vakker du er, og at du for alltid vil være hennes prinsesse; selv om du så inderlig godt vet at det er en urealistisk drøm. Men hennes ord gjør at du ønsker å tro henne, og for hennes del, gjør du det. For alltid vil du være hennes lille prinsesse. Og dere begge deler et smil.

Du blir 12, og dine hofter begynner å få en rundere form. Det skjer ting med kroppen din du ikke helt forstår eller kan forklare. Når du våkner om morgenen, er det blod over alt. Blod på lakenet, blod i din truse og blod som renner langsetter dine lår når du beveger deg mot badet. Du gråter og hulker i fortvilelse og bedyrer henne at du ikke ville dette skulle hende. Hennes slitne ansikt kommer deg smilende i møte, og forklarer deg at alt er en naturlig hendelse. Noe som skjer enhver ung pike på vei til å bli voksen. Og hun introduserer deg for nye begrep som inkluderer bind og tamponger. Hun avviser med et hoderysten ditt tilbud om å hjelpe med å vaske alt bort. Fortsatt litt småskjelven ser du på at hun bytter sengetøyet og bringer deg nye plagg du kan ta på deg. Hennes smil er så overbevisende at det smitter. Med ett smiler dere begge.

Du er nå blitt 16 og føler opprør. Du finner så mye som forvirrer deg, det er så mange regler du gjerne vil bryte. Du tviler på alt og alle. Til og med hun har du begynt å tvile på. Med ett er der for mange forbud. Nei, du kan ikke gjøre det! Nei, det får du ikke lov til! Nei, det kan jeg ikke tillate deg å gjøre! Du makter ikke å finne logikk i noe av dette, og du føler deg som fanget i et bur. Du tillater deg å skjære tenner og å knytte din neve, mens du skriker ut “Jeg hater deg!” “Skulle ønske du ikke var min mor!” Hun smiler mot deg, og viser deg at hun forstår deg. Hun besvarer ikke dine harske ord, men sier kun det eneste rette: “Jeg elsker deg, mitt barn!” Selv gråter du i ren frustrasjon.

Berettelsen når sin ende her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Berettelsen starter her!

Første gangen du ble syk,  hun gråt, snufset og tørket sine tårer. Du selv forsto ingenting, og lurte på om du hadde gjort noe galt. Du gråt fordi hun gråt, og fordi noe inni deg gjorde vondt, uten at du forsto hva det vel kunne være. Hun tok deg opp og krystet deg inntil hennes barm, mens hun hviskende forklarte  deg at alt skal bli så bra. Du vet ikke hva du skal tro. Det er noe i hennes blikk som gjør deg urolig, noe du aldri har sett før. Hennes lepper er sammenpressede, som om hun ikke vil vise deg at hun biter tennene sammen i angst og beven. Du kjenner ikke igjen hennes ansikt som ikke lenger viser glede og lykke, men noe annet, noe du ikke har sett før.

Du ser en skallet mann som hun kaller for doktor, og kjenner hans rue hender over din kropp. Du gråter fordi denne ruhet er fremmed for deg, og kan på ingen måte sammenlignes med hennes myke hud. Den gjør deg redd. Etter en stund kan han fortelle at alt skal bli så bra, – noe som får henne til å smile forsiktig.  Hennes smil som får deg til å slutte å gråte fordi du nå føler deg trygg igjen.

Du har vokset opp til å nå bordkanten. Du tegner små figurer med smilefjes på veggene. Du limer glansbilder av små engler og smilende prinsesser på din kommode og pult. Du undrer over hvordan det vil bli å vokse seg større, du drømmer deg inn i prinsessens verden, bor i slott i Langtborteland. Mens hun er ute på jobb. Når hun smiler mens hun gråter inni seg. Ler når hun holder på å segne om av tretthet. Utfører det hun egentlig ikke vil, men bare må hvis hun skal kunne bringe hjem melk og brød til en vordende artist med spor av vannfarger over hele seg. Hun kommer hjem utslitt, mens du føler en form for sinne fordi du føler hun lar deg være alene for lenge. Men smiler dog takknemlig når hun bringer deg varm melk og småkaker, putter dyna tett rundt deg og kysser deg god natt med et smil om leppene. Du kjenner igjen tryggheten omfavner deg, når du i halvsøvne hører henne nynne den godnattsangen du liker best. Og du smiler i søvne når hun holder din hand og ønsker deg en natt uten urolige og skremmende drømmer.

Berettelsen fortsetter her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Første gangen du åpnet dine øyner, holdt hun deg i sitt favn, mens hun vugget deg og hvisket ømme ord og vakre løfter i ditt øre. Hun kalte deg både prinsesse, min datter, mitt kjæreste eie og min verden. Ikke at du forsto betydningen av disse ord, men de var framført på et vis som fikk deg til å føle behag og velvære. Du følte deg trygg og spesiell i hennes armer.

Første gangen du uttalte hennes navn, gjorde du henne stolt og lykkelig, Hun smilte, lo og danset av glede. For andre var det kun et navn, et begrep. For henne der i mot var “mamma” ikke bare et navn. Ei heller for deg var det kun et navn. Heller et begrep som satte følelser i sving, som fikk hjertet til å banke litt raskere,  og som frambragte en lyd som rørte ditt indre og fikk deg til å høre toner som ingen farge kan framstille.

Du vet at hun lever for deg, at hennes hjerte banke for deg og du føler deg takknemlig. Såpass takknemlig at du vil belønne henne med å uttale “mamma” ofte og oftere. På det stadiet du befinner deg, er dette din eneste mulighet til å takke henne for den kjærlighet du omgis av. Nettopp derfor blir det så viktig for deg å gjenta det så ofte som mulig. Du smiler når du ser henne smile. Du føler deg belønnet når du ser hennes stolte mine, hører hennes latter og vakre sang der hun nynner noen nye vakre ord i ditt øre.

Du sovner inn så lett mens smilet leker på dine lepper.

Berettelsen fortsetter her …

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om forutsigbarhet:

Bare vent til far kommer hjem!

Om forhåpninger:

Bare vent til vi kommer hjem. Da skal du få!

Om sunn bondevett:

Detter du ned av huska og brekker nakken, så får du ikke bli med til butikken!

Om anerkjent legevitenskap:

Slutter du ikke å lage grimaser til en hver tid, vil du før eller senere bli seende ut slik.

Om planlegging:

Hvis du ikke består eksamen i dag, vil du aldri få en god jobb!

Om det å vokse opp:

Hvis du ikke spiser grønnsakene dine, vil du aldri bli stor!

Om arvelighet:

Det der har du etter faren din!

Om alderdomsbetinget visdom:

Når du blir så gammel som meg, vil du forstå …

Om rettferdighet:

Den dagen du selv får barn, og de blir som deg, vil du endelig forstå !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi var på en liten familiesammenkomst, og jeg kunne ikke unnlate å se Jan jr. stirre på en av de tilstedeværende mens hun ammet barnet sitt.

Etter en stund kom det ut av han:

-Har alle damer melk i puppene sine?

Svigermor overhørte hans spørsmål, og svarte på vegne av oss:

- Oh nei, du. Du forstår, de ungene jentene har bare melkepulver. Det er en av grunnene at de er så faste og fine å ta i. Ikke før pulveret blir utblandet  med  tårer av smerte og glede når de føder sitt første barn, at de får den melken som barnet kan drikke. 

Jan jr.  kikket opp mot hans bestemor og nikket ettertenksomt, – som om han forsto at dette måtte være riktig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lucy I finner du hvis du klikker her!

Noen ganger hadde hun sett hvite folk slå sine barn, gi dem en ørefik eller to. Noe hun ikke kunne forstå. De hvite som snakket så pent om å riktig barneoppdragelse og slike ting, og så å fysisk angripe sine barn via deres mest sårbare kroppsdel, – hodet?

Et barns hode var hellig her hvor hun bodde. Et rapp over leggen, ja! Men et slag i ansiktet eller over øret? Nei, aldri i verden!

Hvite folk ar rare sånn. De sa det ene, så gjorde de noe helt annet!

En norsk dame hadde en gang i løpet av et par uker bodd i nærheten. Hun hadde besøkt landsbyen her, og trippet omkring med et kamera og ville ta bilde av alt hun så og ikke så. Hun hadde på vegne av landsbyen akket og ynket seg at ingen hadde innlagt vann, derfor heller ikke toalett i husene deres.

I hennes øyner var det "heeelt forferdelig" at myndighetene ikke gjorde mer for landsbyen enn de gjorde.

"Barn skal ikke få lov til å gå sultne," hadde hun høylytt uttalt. "Barn skal gå på skole og få seg en utdannelse," hadde hun også kommet med.

"Se på mitt barn," fortsatte hun med, og pekte på en nydelig guttunge som sikkert var ti, så stor og sterk han så ut til å være. Men der tok hun feil! Måtte skyldes den gode maten han var vant til å spise, sa hun til seg selv. 

"Han er nå syv og kan allerede multipliksjonstabellen! Hele alfabetet kan han òg. Naturligvis kan han også telle til hundre!"

Hun og dama hadde kommet godt overens, sikkert fordi hun forsto litt engelsk fra den tiden hun var sammen med han som var far til Inday .

Hver dag kom hun med noen plagg som hun gjene ville ha vasket, og alltid satt seg ned for å slå av en prat.  Det irriterte henne dog at dama til en hver tid måtte poengtere at hun gjorde det fordi hun synes så synd på dem, – fordi de var så fattige.

De begge hadde mange spørsmål. Mens dama ville vite mest mulig om Filippinene, hadde hun selv en umettelig trang til å høre om det landet som denne dama var fra.

Det var under disse passiarene at dama hadde kommet med disse utsagn. Barneoppdragelse hadde de også kommet inn på, og dama hadde forklart hvor viktig det var å sette seg ned og snakke med barna, slik at de forsto. Det var viktig for foreldre og barn å ha et godt forhold til hverandre og at barnet hadde en klar forståelse av hva som var galt eller riktig. 

Hun nikket som om hun var enig, men inne i seg hadde hun mest lyst til å be denne dama å prøve det under de omstendighetene de måtte leve innunder.

Hun skulle gjerne sett denne dama, alene med syv unger, sitte og vaske klær hele dagen og bekymre seg over om det ville bli nok mat til alle i dag.  Også prate med de etter hvert som de fant på noe galt.

Kanskje dama hadde funnet tid til slike bortkasta samtaler, for henne var det mer viktig at de elsket henne og respekterte henne slik hun selv elsket og respekterte sin egen mor, brødre og søstre.

Det hun selv likte var å sitte i mørke kveldstider kun med et stearinglys som lyskilde, sammen med barna og fortelle om alle de historiene hennes mor hadde fortalt henne.

Det kom derfor som et sjokk på henne da dama en dag – i påsyn av alle i landsbyen – ga sin sønn en ørefik som smalt over plassen. Årsaken var noe så enkelt at gutten hadde gjort sine fornødne ute i det høye gresset sammen med de andre barna. Hvite gjorde visstnok ikke slike ting!

Hvite hadde nemlig manerer!

Noen dager senere reiste hun tilbake til sitt eget land, men landsbyen snakket lenge, lenge etter om denne merkelige hvite dama, som ikke kunne respektere det svakeste punkt på et barns legeme.

Mens hun lekte med disse tankene, hadde hun nærmest ubevisst gjort seg ferdig med klesvasken og att på til hengt den opp til tørk.

Det var på tide å dra hjem og se etter guttene. Hadde de tjent nok til å kjøpe en kilo ris eller to?

Hun hadde gjort sitt, – om et par timer kunne hun hente de tørre klærne og levere de til de rettmessige eiene. Og inkassere det som forhåpentligvis kunne bli både kveldsmat i dag og frokost i morgen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lucy I finner du hvis du klikker her!

Hun ristet på hodet i et forsøk på å fri seg selv fra slike dystre tanker. Hun burde være glad for de barna hun fortsatt hadde. Heldigvis var de alle sunne og friske, selv om de kanskje ikke fikk nok mat hver dag.

Det eldste barnet var nå Inday. En caucasian (hvit) med brunt hår, og allerede en skjønnhet så ung som hun var. Hennes far var en europeer. Hun var ikke lenger sikker på hvilket land han opprinnelig var fra. Den kjekkeste mann hun noensinne hadde møtt. Høy og lys med knallblå øyner og et smil rundt leppene som bedåret henne – og mange av hennes medsøstere – i senk.

Hun var 19, holdt skjult for han at hun allerede hadde et barn hjemme hos mor, og håpet og drømte om at han skulle holde sitt løfte om å gifte seg med henne og bringe henne til det forjettede land hvor han bodde.

Hun var nesten redd for å fortelle henne at hun var gravid med hans barn, visste ikke hvordan han skulle reagere. Da hun så – etter påtrykk av mor – likevel informerte han, var han et eneste stort smil.

Den kvelden var hennes lykkeligste stund på denne jord. Han smilte fortsatt da han så til at hun kom seg trygt hjem dagen etter, men svarte aldri mer på hennes anrop over telefonen.

Hotellets resepsjon kunne fortelle henne at han hadde booket ut like etter at hun dro. Aldri så hun han mer.

Ved hjelp av hennes egen mor – faren døde da hun kun var fem – og hennes brødre, maktet hun å holde liv i seg.

Fortvilet, nesten panisk, forsøkte hun å finne en partner. En ny mann, denne gang en som ville gifte seg med henne og forsørge henne og barna.

Hennes søken førte bare til flere barn, inntil hun nå hadde syv. Naturligvis ble hennes brødre sinte, mens mor beskyldte henne for å være for godtroende. Hvorfor skulle en mann kjøpe  geita når han fikk den gratis? forklarte hun hver gang.

Hun hadde etter hvert forstått at hun ikke lenger kunne konkurrere om en mann. Hennes hår hadde allerede blitt tynt, hennes tenner få, og hennes mage hadde fått en bule som om hun var konstant gravid.

Heldigvis hadde hun fortsatt mor og noen av brødrene i nærheten, selv om det også var smalhans for dem.

Mor hadde aldri hatt råd til å sende hverken henne eller noen av de andre barna på skolen. Ingen hadde derfor fast jobb eller inntekt. De alle var stanby og derfor avhengig av at noen kunne tilby dem en jobb for en dag eller en uke.

Med unntakelse av henne var de alle gifte og hadde sine egne barn. Selv om deres partnere også spedde på familiens innkomst, ble det sjeldent noe til overs, hverken for mor eller henne.

Hun skulle ønske at hun kunne få råd til å sende iallfall ett av barna på skolen. Gi barnet en utdannelse som ville gi det anledning til å få seg fast ansettelse et eller annet sted. Fast ansettelse og fast inntekt, som kanskje kunne gi sjanse til et av de andre barna å starte sin skolegang.

Hun visste jo at mor allerede var gammel og utslitt. Hvor lenge ville vel hun kunne holde ut? Tre år til? Fem år til?

Barnet hadde sovnet i hennes armer, og mens hun igjen skaket på hodet for å rense hjernen for de deprimerende tankebaner hun  med ett var blitt opptatt av, la hun barnet forsiktig fra seg.

Mens hun ba treåringen å vifte bort fluene for ikke at babyen skulle bli forstyrret mens den sov, skyndte hun seg tilbake til vaskebaljen.

Tvillingene løp sjeleglade hen for å fortsette sin lek, mens hun sjekket de plagg de hadde vasket for henne. Hun var glad for at hun hadde snille og disiplinerte barn, som hjalp til så små som de var, – uten at hun behøvde å spørre dem.

Hun kunne huske bare noen ganske få episoder hvor hun hadde blitt sint på dem, og måtte straffe dem.

Det var lett for henne å føle seg mislykket og frustrert når hun måtte sende barna til sengs uten mat. For eksempel i regntiden når det nesten var håpløst å tørke tøyet fordi det regnet og regnet, slik at hun ikke kunne få levert tøyet hun hadde samlet inn til vask. Derfor heller ikke kunne få oppgjør, slik at kunne kjøpe inn mat den dagen.

Da skulle det ingen ting til for henne å bli sint. Da var veien til den tynne kvisten veldig kort. Et par lette rapp over barnas legger var vanligvis nok til å få dem til å lystre.

Hun husket også den gangen noen av gutta hadde rullet noe avispapir sammen slik den formet en ball. Et snøre ble bundet rundt, og dermed var det fritt fram for å spille fotball. Naturligvis var papiret blitt vått og møkkete, og selvfølgelig hadde ballen truffet noe av det nyvaskede tøyet, slik at hun ble tvunget til å vaske det en gang til. Heller ikke da var veien lang til den smekre kvisten hun var i besittelse av.

Det var den måten de gjorde her i landsbyen, og etter hva hun forsto over det ganske land.

Hun følte seg skamfull hver gang hun så seg nødt til å bruke denne form for avstraffelse, men hun visste om ingen annen måte. Heldigvis visste hun å besinne seg slik at det aldri ble merker på barnas ben. Og hun ville til en hver tid be barna om unnskyldning. Såpass skylte hun dem, følte hun.

Noen ganger gråt hun også sammen med barna når slikt hadde forekommet, som for å dele sviingen med dem.

Lucy III finner du hvis du klikker her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun følte seg sliten. Selv om det fortsatt var tidlig på dagen, stekte sola ubarmhjertig over både henne og de andre som hadde samlet seg rundt vannposten for å vaske dagens kleshaug.

Sine egne og barnas klær var det ikke så nøye med. De ble vasket mens de selv tok seg et bad på denne samme plassen hun satt på nå. Familien hadde fortsatt ikke nok klesplagg til å kunne skifte klær hver dag. Kun de minste fikk lov til å ta et bad uten klær. De sprang rundt halvnakne likevel.

Mens knokene gnukket plagget hun var opptatt med nå, ba hun en av småjentene å vifte bort fluene fra ansiktet til hennes to måneders gamle guttebaby, hun hadde plassert i skyggen  av et acaciatre som stolt reiste sine grener noen meter unna.

Dagens klesbylt var dessverre ikke så stor. Hun ville nok sikkert bli ferdig i god tid før lunsj, noe som ville  gi henne rikelig tid til å tørke tøyet, brette det sammen og levere det tilbake til de rettsmessige eiere, slik at hun kunne innkassere dagens innkomst før ettermiddagen satte inn.

Hun hadde ingen faste priser å gå ut fra, kun aksepterte den betalingen kundene kunne avstå, men håpet dog at hennes fortjeneste skulle bli nok til å gå til innkjøp av 2 – 3 kilo ris og noen stykker buwad (tørket fisk).

Var hun forsiktig og blandet risen med opphakket mais, ville hun kanskje rekke å mate hele familien i dag. Hvis nå de tre eldste som var ute på gata og tigget av bilistene som var forpliktet til å stoppe for trafikklyset , maktet å få med seg noen pesos, ville også kveldsmaten være sikret. Kanskje kunne det også rekke til frokosten i morgen tidlig.

Hun tok seg den luksus å gå bort til skyggen for å mate minstemann som nå hadde begynt å gråte. Heldigvis hadde hennes bryst fortsatt melk å gi.

Tvillingen på 7 fortsatte å vaske de letteste plaggene. De hadde allerede bistått henne i flere år med denne oppgaven.

Mens minstemann pattet, lot hun tankene sveve fritt. Med vemod tenkte hun over hva livet hadde gitt henne hittil, og hva det eventuelt ville bringe henne i ettertid.

Hun var på vei til å bli 30 år, uten ektemann, men med syv barn, alle mellom to måneder og ni år. Egentlig hadde hun nedkommet med åtte, alt i alt. Dessverre hadde eldstemann omkommet da han ble påkjørt mens han tigget inn i mellom bilene, slik som de tre største guttene var i ferd med  for tiden.

Sjaføren hadde vært riktig lei seg og fraktet Tata og henne til sykehuset, mens han bedyret at han skulle betale for legebehandlingen.

Ved ankomsten til sykehuset var Tata allerede død. Bileieren hadde forsøkt å smile oppmuntrende og gitt henne et par tusen pesos, nok til å betale sykehuset for dødsattesten, en liten hvit kiste og plass på kirkegården for de første ti år.

Hun besøkte Tata hvert år sammen med barna, tente et lys for han og snakket vel og lenge med han mens barna satt andektige og lyttet ved siden av.

Hun savnet Tata litt, selv om det nå allerede var tre år siden han døde. Han hadde vært familiens overhode, eldstemannen som skulle bli familiens forsørger.

Han skulle vært ti år i dag.

Lucy II finner du hvis du klikker her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Kjære mor, hvorfor har du forlatt meg?"

Han er 16 år.

Stille står han og ser ned på den forvitrende kroppen til det som en gang var hans mor.

Rundt halsen på den halvråtne kroppen, skimtes et forsølvet halskjede hvor et navn er ingravert: Maricel.

Et smykke han kjenner igjen. Et navn han kjenner igjen: Det er hans mor som nå ligger der så stille …

Da faren døde for ti år siden, bestemte mora seg å søke ny beite i hovedstaden, Manila.

Mor og hans syv søsken dro sin vei, mens han ble igjen for å bli tatt vare på av en slektning.

Han var på vei til å bli syv år.

Nærmere 10 år skulle gå før han igjen fikk livstegn fra mor og søsken, – og det ble planlagt en familie-gjenforening.

Skjebnen ville det annerledes. Passasjerbåten mor hadde valgt for sin reise, kantret og sank.

Inntil nå er kun moren funnet, – ingen av hans syv søsken, selv om de alle er erklært døde.

Som så mange andre filippinere har han få eller ingen dokumentasjon som kan fortelle om hvem han er. Han har derfor ingen "rett" til morens kropp, som han så gjerne vil gravlegge ved siden av hennes mann, – hans far.

Det eneste han kan gjøre er å stirre ned på mors levninger, og stille nynne for seg selv:

Nanay ko, nganong gibiyaan ko nimo ….

(Kjære mor? Hvorfor forlot du meg …)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Det er mange nordmenn her nede, både fastboende og de populært kalte badegjester.

De fleste oppfører seg som vi forventer en nordmann skal oppføre seg på, men noen er rene drittsekker, – slik som denne karen:

Han var her vel ca. seks måneder. Leide seg en hyggelig og billig leilighet. Fant seg en nydelig dame, og tok med både henne og søsteren hjem til seg.

Dama som elskerinne, søstra som hushjelp.

Han lovet gull og grønne skoger så de hadde ingen betenkeligheter med å elske, akte og arbeide for karen. Dama skulle jo snart bli gift, bli anstendig og ha en mulighet til å komme seg vekk fra den elendighet og armod hun var vant til i sitt unge liv.

Det store var i ferde med å skje, og hele damas familie var i ekstase.  Gledestrålende oppdaget hun at hun var gravid, og framførte dette gledelige budskapet hjemme.

Fjorten dager senere var karen forduftet, reist tilbake til Norge! Og der sto jenta og familien igjen!

Den kortvarige gleden ble forvandlet til en eneste stor avgrunn  av elendighet.

Han hadde ikke etterlatt noen beskjed, enda mindre noen kroner slik at hun kunne betale for påløpet leie og strømomkostninger. Ikke en gang penger hjem til sin egen bygd hadde han unt henne.

I og med jeg var norsk, henvendte hun seg til meg og spurte om hjelp til, via ambassaden, å få tak i karen. Forklare han situasjonen, og kanskje overtale han til å ta iallfall noe ansvar for barnet som var i vente.

Mine henvendelser til ambassaden, avslørte ikke annet enn at karen hadde oppholdt seg her under påtatt navn. Ingen, absolutt inge ante hans oppriktige navn. Ambassaden kunne ikke bistå … Ingen kunne bistå!

Helt tydelig hadde karen planlagt sitt opphold nøye, og sikret seg mot å bli stilt til ansvar, – i tilfelle det skulle bli aktuelt!

Alene står en fattig familie i skam. En gravid jente som livet falt i grus for, og et norsk barn som ingen framtid får!  

Jeg håper du en gang vil lese dette, – og at din nattesøvn for alltid vil være borte!

Drittsekk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Filippinere er vanligvis ganske så sedate når det gjelder andres lidelser. Det er sjeldent de engasjerer seg følelsesmessignår det gjelde andre enn sine egne.

Men denne historien har rørt mange, også noen av de fremst avisskribenter vi har her i landet:

To av spaltistene i “Sun Star” har grepet fatt i historien til Mariannet Amper, en 11-årig jentunge som tok sitt eget liv ved  å henge seg selv med hjelp av et nylonrep. Hun etterlot et avskjedsbrev og en dagbok, som fortalte om et barn som kjempet og kjempet mot fattigdommens byrde.

Som fortalte om hennes håp om en gang å bli ferdig med sin skolegang, slik at hun kunne bistå sine foreldre i sine forsøk på å løfte seg selv opp fra armodens morass. Men også om hennes fortvilelse å ikke ha råd til å komme seg på skolen, i mangel på disse få pesoene det kostet å komme seg fram og tilbake til skolen.

Hennes store drøm om en gang å ha en skoleransel, og om hennes drøm om en gang å ha råd til å kjøpe seg en sykkel, slik at hun skulle slippe å spørre sine foreldre om disse pesoene til skolebussen. At læreren skulle slutte å spørre om penger til forskjellige skoleprosjekter, slik at hun slapp å stille sine foeldre i folegenhet, fordi de ingen penger hadde. I det hele tatt alle de små tingene som kostet bare noen få ører, men som gjorde hennes liv om  til et mareritt ….

Hun ga opp da læreren spurte om P 100.- (NOK 13.-) for et nytt prosjekt. I stedet for å spørre mor eller far, fant hun seg et nylonrep, og en stille plass bak huset ….

En dagbok sammensatt av løse skriveark, var hennes ettermæle …

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det bråket fra stua. Moras skingrende stemme skar gjennom all annet lyd. Overdøvet far som forsøkte å stagge henne, men ikke lyktes i annet enn å oppildne mor.

Han hørte også rå latter fra personer han så vidt hadde hilst på før han ble sendt til sengs sammen med lillebror. Han visste bror var redd, visste at han visste hva som ville komme.

Stille gikk han bort og satte seg på sengekanten, bredde dyna godt rundt den vesle guttekroppen, og hvisket stille i hans øre: Jeg skal passe på deg! Ikke gråt mer!

Det var fem års forskjell mellom han og veslebror, fem mange, lange år. Fem år som han mer eller mindre måtte agere som en far for sin egen bror.

Mor var nemlig alltid full, og brydde seg ikke om noe annet enn å synes synd på seg selv. Når hun var på det verste, gikk det ut over lillebror og han.

Mor forklarte i klare ordelag hvem og hva som var årsaken til hennes ulykke.

Far hadde reist ut på langfart. Å få arbeid her hjemme, var visstnok håpløst. Så å dra til sjøs, slik at han på dette vis kunne forsørge sin familie, var nok den eneste utvei. Mor satt derfor igjen alene med to barn som hun ikke følte seg voksen nok til å handtere, og hvorfor hun  søkte trøst i flaska, som for å finne en løsning der.

Hun forbannet sitt liv. Hun forbannet at hun kom i ulykkelige omstendigheter, mens hun fortsatt befant seg i  ungdommens kåtskap. Hun forbannet at hun måtte gi liv til et uekte barn, uten å ha noen å støtte seg til. Verken mannen som hadde satt henne i denne situasjon, eller hennes egen familie, som ikke ville vite av henne og dette barnet som brakte skam over hele slekten.  Hun forbannet denne nye mannen som hun følte seg bundet til å gifte seg med, som en slags fopliktelse ovenfor seg selv og dette barnet hun hadde frambragt. Hun forbannet den ekstra byrden den nye mannen hadde lagt på hennes skuldre, ved å forlange at hun også skulle føde hans barn. Hun forbannet denne mannen som nå altså lot henne sitte igjen alene, mens han reiste ut på det vide hav. Selv om hun var klar over at han gjorde det for hennes og barnas skyld. Selv om hun var klar over at han heller ikke likte situasjonen, slik den nå framsto som.

Så mens hun var ute og drakk øl på kroa rundt hjørnet, satte han igjen og måtte stelle lillebror. Så når hun sov ut rusen dagen derpå, måtte han stelle og mate barnet før skolegang tvang han til å forlate huset.

Han hatet å måtte forlate veslebror, men kunne ikke gjøre annet. Han hatet å komme hjem igjen. Han visste det ville vanke kjeft og nye forpliktelser. I fem lange år varte dette liv. I fem lange år trodde han på mor at alt skulle bli bedre bare far kom tilbake. I fem lange år forsto han ikke hvorfor mor alltid var syk.

Far kom hjem på hans syv års dag. Han hadde tatt med bursdagsgave til han, et par rulleskøyter. Far fant seg arbeid like i nærheten, og alt så ut til å falle på plass.

Mor var snill og langmodig. Far sa sjeldent noe som helst, bare satte øynene på han hvis han var misfonøyd med noe. Han selv kunne bruke litt tid på lekselesingen slik at han kunne ta igjen det forsømte på skolen. Men gleden varte ikke lenge. Kanskje noen uker, eller var det måneder?

Uansett, mor begynte å drikke igjen, og forlangte at far skulle være med i hennes glede hun fant i flaska. Etter noen drammer, ville hun ut. Maktet ikke å sitte inne hele dagen, ikke i dette helvetes fengsel, som hun kalte det .. Og far måtte være med.

Utover kvelden, når baren var stengt, skulle selvfølgelig festen fotsette hjemme hos dem. Hele leiligheten ble fylt med fremmede mennesker, som skrek og skrålet og hadde det voldsomt moro. Mens han og lillebror krøp sammen i mørket og fant trøst hos hverandre.

Glade og redde for at festen skulle ende. Glade for at disse fremmede forsvant i natten, men redde for den krangelen som nå oppsto mellom mor og far. Da var tiden nemlig inne for mor å komme inn på rommet og rive han ut av senga. Da var tiden igjen inne for at mor ville flytte for seg selv, men sammen med han. Han som var hennes egentlige sønn. Han som var et kjærlighets barn, ikke et barn som var pådyttet henne.

Han hvisket stille til veslebror: Ikke vær redd! Jeg skal passe på deg. Jeg skal ikke forlate deg. Jeg skal alltid være til stede.

Ikke vær redd for mor, hun er bare syk, og vil snart bli frisk …. og da vil hun fortelle oss hvor gald hun er i oss!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Guttungen hadde fått seg ny sykkel da han fylte fire år. Alle i gata hadde jo sykkel, så det var jeg selvsagt at også han skulle bli den stolte eier av en slik tohjuling.

Nå, tohjuling var det vel faktisk ikke, den hadde to ekstra støttehjul bak, så det er vel mer riktig å benevne det som en fire-hjuling.

Nok om det. Iallfall skulle han på død og live prøve seg på denne kjøredoningen.

Stolt som en hane kom han seg opp i setet, og etter at noen av vennene hadde forklart det som var å forklare, så satte han av gårde.

Som stolte foreldre, kunne kona og jeg se på at han kom seg avgårde, selv om det gikk smått i begynnelsen.

Da vi etter en ti minutters tid kunne konstatere at han trivdes der han kjempet med pedaler og styre, så roet vi oss ned, og gikk inn i leiligheten, for der å konsentrere seg om noe mer viktig. F.eks. det å lage mat.

En halv time gikk vel, kan jeg formode, så var det med ett et voldsomt opprør utafor inngangsdøra vår: To.tre heseblesende jenter (kjærester) sto utafor og forsøkte å forklare oss at junior hadde falt av sykkelen. Han blødde, og det var forferdelig, det visste jo en hver fire eller fem-åring!

Kona, som alltid blir hysterisk hva angår guttungen, satte i et hyl og løp av gårde sammen med småjentene som guider: Hvor? Hvor?

I mellomtiden fant jeg fram lunkent vann, noe bandasje og plaster, somt noe brunt væske som minner om jod vi brukte i gamle dager, men som her nede visstnok er et vidundermedisin. 

Da kona kom bærende med gutten, så var det tydelig at det kun var snakk om et vanlig skrubbsår. Dog var det ett sår som blødde noe ekstra. En liten skarp stein hadde gitt et litt dypere kutt, hvor blodet forgjeves forsøkte å rense opp. 

Gråt gjorde ikke gutten. Du vet pappa, sa han alltid, store gutter gråter ikke, de!

Men da jeg knelte ned for å starte rensingen av såret, så han på blodet som samlet seg, og kikket på meg, mens munnen skalv litt: Skal jeg dø nå, pappa?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende