I går delte jeg følgende maur-visdom med dere:

http://ola22004.vgb.no/2009/06/10/maurstudier-2/

I dag må jeg si jeg ble forbauset, da mauren kom hen til meg, gnikket sine antenner mot min stortå og lot meg forstå at den var åpen for en spørretime, så lenge jeg aksepterte at han beveget sine antenner og jeg mine lepper.

Litt forheppen så jeg ned på dette krapylet, mens jeg i mitt stille sinn lurte på hvordan dette nå kunne realiseres. Likevel forsøkte jeg:

- Hvordan er det å være monogamist i den grad dere er det?
- Det har sine absolutte fordeler. Tenk hvor heldige vi er som kun har èn svigermor fordelt på alle oss!

- Hva skjer når du blir kåt og vil ha deg en omgang?
- Vi blir ikke kåte annet enn når vår kvinne sender ut signaler om at det er HUN som er kåt!

- ??

- Men herregud, da mann, er du helt analfabet på den fronten, eller? Alle kvinner – når de vil ha sin injeksjon – sender ut en gjennomtrengende duft som ingen mann kan ta feil av! Alle hunkjønn gjør det, uansett hvilket dyreart de tilhører, også dere såkalte oppegående!       Min dronning, vår drone, sender ut feromoner (fint skal det lyde) som vekker og stimulerer våre formeringsinstinkter,  gjør oss nærmest overruset og istand til å tilfredsstille hennes behov.
Med tanke på den belønning vi får i etterkant, er denne plikten egentlig ikke så vanskelig å bære. Som mann burde du vite om viktigheten av å ha en tilfreds kvinne i ens bo!

- Men dere har jo bare èn kvinne?
- Og hva så? Er ikke èn kvinne nok for deg, kanskje?

- Sjalusi, forekommer det?
- Slike ord finnes ikke i vårt vokabular. Der i mot finnes begrepet respekt. Vi respektere våre foreldre når de har gitt oss en idealkvinne å samle oss om. Hvem er vi som skal sette et spørsmålstegn til hva de har bestemt? Er det ikke våre foreldre som innehar livserfaringer, og vet hva som er best for den etterfølgende slekt?

- Hva vil du gjøre når du føler deg gammel nok til å kunne bestemme selv?
- Igjen kommer respekten inn. Jeg vil være glad for å ha blitt voksen nok til å kunne ta mine egne avgjørelser. Ikke for min egen del,  men fordi jeg derved kan avlaste mine foreldre.
Av respekt ovenfor min foreldre, vil jeg frivillig spenne på meg min hangglider, for derved å ha en bedre mulighet til å gli henover landskapet utenfor min tue, og finne et egnet sted hvor jeg og mine artsfrender av samme årskull kan etablere et nytt samfunn. Her vil vi slå oss ned, bygge vårt nest, velge vår idealkvinne og ta oss av vårt avkom, – og hverandre.

- Hva med uro og krig?
- Vi respekterer alle våre artsfrender, uansett hvor de bor, og hvilken hudfarge de har! Vi har røde, gule, svarte osv., men bryr oss ikke om det, – så lenge de holder seg unna.
Vi har forstått, innsett og akseptert at det er den eneste måten å beholde vennskap på.

- Hva gjør dere med de døde?
- Av respekt for livet, og jordens ressurser, forekommer ingen sløsing av sådant hos oss. Vi spiser våre avdøde med empati og feller derfor ingen tårer. Tvert i mot fremhever vi på dette vis vår inngrodde tro på inkarnasjon, og respekterer den avdødes ønske om igjen å kunne bli blandt oss gjenlevende.

- Savner du kommunikasjonsmuligheter? Hadde du f.eks.  ønsket å ha evnen til å formulere deg via det orale organ?
- Nei, på ingen måte. Vi ønsker ikke å bruke ord, hverken store eller små. Vi foretrekker handlinger framfor ord.

Jeg hevet mitt blikk mot himmelen for der å finne fram til mitt neste spørsmål. Da jeg igjen senket blikket, var min læremester ingen sted å finne.

Den hadde kanskje innsett viktigheten av hans siste setning?

Avsluttningen følger her: http://ola22004.vgb.no/2009/06/12/maur-4-mitt-avsluttende-studium/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende