Lucy I finner du hvis du klikker her!

Noen ganger hadde hun sett hvite folk slå sine barn, gi dem en ørefik eller to. Noe hun ikke kunne forstå. De hvite som snakket så pent om å riktig barneoppdragelse og slike ting, og så å fysisk angripe sine barn via deres mest sårbare kroppsdel, – hodet?
Et barns hode var hellig her hvor hun bodde. Et rapp over leggen, ja! Men et slag i ansiktet eller over øret? Nei, aldri i verden!
Hvite folk ar rare sånn. De sa det ene, så gjorde de noe helt annet!
En norsk dame hadde en gang i løpet av et par uker bodd i nærheten. Hun hadde besøkt landsbyen her, og trippet omkring med et kamera og ville ta bilde av alt hun så og ikke så. Hun hadde på vegne av landsbyen akket og ynket seg at ingen hadde innlagt vann, derfor heller ikke toalett i husene deres.
I hennes øyner var det "heeelt forferdelig" at myndighetene ikke gjorde mer for landsbyen enn de gjorde.
"Barn skal ikke få lov til å gå sultne," hadde hun høylytt uttalt. "Barn skal gå på skole og få seg en utdannelse," hadde hun også kommet med.
"Se på mitt barn," fortsatte hun med, og pekte på en nydelig guttunge som sikkert var ti, så stor og sterk han så ut til å være. Men der tok hun feil! Måtte skyldes den gode maten han var vant til å spise, sa hun til seg selv. 
"Han er nå syv og kan allerede multipliksjonstabellen! Hele alfabetet kan han òg. Naturligvis kan han også telle til hundre!"
Hun og dama hadde kommet godt overens, sikkert fordi hun forsto litt engelsk fra den tiden hun var sammen med han som var far til Inday .
Hver dag kom hun med noen plagg som hun gjene ville ha vasket, og alltid satt seg ned for å slå av en prat.  Det irriterte henne dog at dama til en hver tid måtte poengtere at hun gjorde det fordi hun synes så synd på dem, – fordi de var så fattige.
De begge hadde mange spørsmål. Mens dama ville vite mest mulig om Filippinene, hadde hun selv en umettelig trang til å høre om det landet som denne dama var fra.
Det var under disse passiarene at dama hadde kommet med disse utsagn. Barneoppdragelse hadde de også kommet inn på, og dama hadde forklart hvor viktig det var å sette seg ned og snakke med barna, slik at de forsto. Det var viktig for foreldre og barn å ha et godt forhold til hverandre og at barnet hadde en klar forståelse av hva som var galt eller riktig. 
Hun nikket som om hun var enig, men inne i seg hadde hun mest lyst til å be denne dama å prøve det under de omstendighetene de måtte leve innunder.
Hun skulle gjerne sett denne dama, alene med syv unger, sitte og vaske klær hele dagen og bekymre seg over om det ville bli nok mat til alle i dag.  Også prate med de etter hvert som de fant på noe galt.
Kanskje dama hadde funnet tid til slike bortkasta samtaler, for henne var det mer viktig at de elsket henne og respekterte henne slik hun selv elsket og respekterte sin egen mor, brødre og søstre.
Det hun selv likte var å sitte i mørke kveldstider kun med et stearinglys som lyskilde, sammen med barna og fortelle om alle de historiene hennes mor hadde fortalt henne.
Det kom derfor som et sjokk på henne da dama en dag – i påsyn av alle i landsbyen – ga sin sønn en ørefik som smalt over plassen. Årsaken var noe så enkelt at gutten hadde gjort sine fornødne ute i det høye gresset sammen med de andre barna. Hvite gjorde visstnok ikke slike ting!
Hvite hadde nemlig manerer!
Noen dager senere reiste hun tilbake til sitt eget land, men landsbyen snakket lenge, lenge etter om denne merkelige hvite dama, som ikke kunne respektere det svakeste punkt på et barns legeme.
Mens hun lekte med disse tankene, hadde hun nærmest ubevisst gjort seg ferdig med klesvasken og att på til hengt den opp til tørk.
Det var på tide å dra hjem og se etter guttene. Hadde de tjent nok til å kjøpe en kilo ris eller to?
Hun hadde gjort sitt, – om et par timer kunne hun hente de tørre klærne og levere de til de rettmessige eiene. Og inkassere det som forhåpentligvis kunne bli både kveldsmat i dag og frokost i morgen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende