Hans nyeste adresse:
På jakt etter Grønnskollingen?
Kommentarer (3)
Skrive en kommentar | permalink
Erta Berta, hverken mer eller mindre.
Som en alltid tilstedværende og oppmerksom mor, beveger hun seg varsomt rundt på bloggen. En oppmerksomhet her, noen trøstende ord der, og med en klem til noen og enhver.
EB står fram som en likefram person, naturlig og uten påtatt mine. Helt åpenbart, det er ikke hennes stil å omgi seg med floskler og store, feite ord. Varsomme og omtenksomme kommentarer er hennes stil. Ingen tilgjorte vendinger preger hennes utsagn. Primitivitet, normalitet og naturlighet tilkjennegir hennes uttrykksform. Varsomhet, varme og følelsesfylde er hennes særpreg. Ekthet er vel kanskje det eneste ord en kan bruke, hvis man skal våge seg på å karakterisere EB, i hennes gjøren og laden.
Ingen, absolutt ingen som har fulgt hennes blogg over tid, har kunnet unngå å forstå at også EB har hatt sitt å stri med. Men til forskjell fra så mange andre her inne, er ikke hun den som utbasunere sine plager og vansker. Når hun har følt for det, har hun nevnt det. Kun for å ha sagt det. Ikke for å få medynk, gode ord, klapp på skulderen, eller de vanlige bloggplasterlapper. Nei, hensikten var kun å få det ut av verden, intet annet!
Å besøke hennes blogg er som å vandre i et eventyrrike. Hennes noveller, beretninger om det daglige liv med mann og dyr, gåturer med et kamera som aldri tar pause, er ubetalige og verdt et studium. Bloggforsiden, et speilbilde av hennes gemytt, er på langt nær så sofistikerte som hos andre kanskje, men hvor mye mer innbydende viser den seg ikke å være?
Jeg husker ikke hvem som i sin tid startet med å benevne EB som bloggens mor, men at det var en perfekt beskrivelse av en blogger som alltid har vist seg å ha hjerterom for sine medbloggere, kan det vel ikke være tvil om?
Herved overlater jeg ordet til mine medbloggere:
Blogganmeldelse # 10
De øvrige blogganmeldelsene finner du bokset inn til høyre på siden her.
Denne anmeldelse ble opprinnelig skrevet 020808:
AHLGRENS BILER
Simonsen06
Simonsen, behøver hun egentlig en introduksjon som mine anmeldelser i grunnen var beregnet som? Selvfølgelig ikke!
Hvem blir ikke ufravikelig besnæret av hennes skinnende smil, hennes framifrå blogg, hennes eminente måte å leke med ord på?
Hvem blir ikke, ved inntreden på hennes blogg, betatt av hennes livsvisdom og måten å uttrykke det på?
Hvem forlater vel hennes blogg frivillig, eller uten å føle at man har fått med seg nytt på veien? At man er blitt en erfaring rikere, en erfaring man vet er dyrebar, og derfor bærer med seg resten av livet? En erfaring og en visdom man tar vare på som en nyvunnen kjærlighetserklæring, og som man gjerne pakker ens ryggsekk med?
Med et snitt på rundt 17 innlegg per måned (514 i alt) som alle er preget av en selvsikker penn, samt en ufravikelig og uomtvistelig kvalitetsgaranti og underholdningsverdi, undres man ikke over at hennes innlegg sanker i snitt mer enn 60 kommentarer, – hver gang!
En blogg som aldri lar deg stå igjen, tom og forlatt, ikke en gang med sådan en følelse! En blogg som både krever og gir.
Hele livets spektrum gjenspeiler seg i hennes produksjon, og som åpent forteller sine lesere at det hun gir er rom og frihet. Slik som fjell som byr på motstand, som inviterer deg på vandringer, men som også byr deg til å hvile.
Fjell som metafor på livet hvor man kan finne sol og glede, sorg og motstand, men også frihet og rom som kan bære deg fram til det som er konstant. Det som alltid vil være, den evige alltid som er så mye, mye større enn noe som helst annet, – inklusivt oss selv.
Rangering: *******…
Blogganmeldelse # 9
av :mrgreen: in torsdag, juni 18th 2009 Lagret under: ola Stikkord:blogganmeldelse 9, janjan, Legg til nytt stikkord, ola
De øvrige anmeldelsene finnes bokset inn til høyre på denne side.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 31.08.08:
LURER BARE PÅ
Modern_9
Er Grethe56 el. MissingLink , som forresten reinkarnerte seg her, gledessprederen #1 her på VGB, må vel Modern_9 gjerne kunne kalles vitsesprederen, eller VGB`s vitseblogg #1, ikke?
En moden ung dame på snart 60, som har en voldsom omtanke om mannens livsskjebne når han er nedlagt av det svake kjønn. Og som har råd mot hva enn det skulle være av vanskeligheter en mann kan møte, enten fordi han er gift
eller på grunn av at han blir eldre.
Hva var det Moder`n_9 spurte om?
Går det an å være nyforelsket når man er over 50,- og blogge samtidig?
Vi må vel alle akseptere at hun har besvart spørsmålet selv, og på et overbevisende vis!
Det som dog er litt sårt å konstatere er at Moder`n_9 har satt seg selv i den situasjonen at når hun så gjerne vil være litt ettertenksom, føle savn og alvor, så er det som om ingen bryr seg …. (Vi kan jo håpe på at det var på grunn av at vi ville gi respekt …)
Hennes tilhengerskare forlanger smil og latter, – ingen tårer!
Uansett hvordan man ser på bloggen: Vi trenger også slike …..
Rangering: *****…..
Blogganmeldelse # 8
De øvrige anmeldelsene finner du bokset inn til høyre her på siden.
Denne anmeldelse ble opprinnelig skrevet 21.08.08:
hei se, leselus (enfant)
Glem profilen, den er jo bare morsom …. Selv beskriver hun seg som:
“Er en salig og skrullete blanding av dansende sukkerspinn og sadistiske sikkerhetsnåler. Tankene lever sitt eget liv, og fornuft og følelser går som regel i hver sin retning. Men jeg prøver å styre det hele med en magisk tryllepenn. Hokus pokus. “
Bloggen med de irriterende lange overskriftene. En blogg du innledningsvis ikke tar så høytidelig, – inntil du begynner å lese, for så ikke å makte å stoppe.
En sprudlende, lekende og frisk blogg som får blodet til å koke, følelsene til å vibrere og føttene til å ville danse ….
En blogg som tar deg med på livets tur, en tur hvor også blåmerker vil bli satt. En løsluppen jente med stort hjerte og sans for livets realiteter.
Selv om det er realfag hun studerer, er hun tydelig også en mester i å ordlegge seg.
Bloggen stasjonerte seg på VGB den 13. august 2007, etter et intermezzo, har produsert 165 innlegg, den ene mer fantasirik enn den andre, og har oppnådd i alt 2296 kommentarer!
Rangering: ****……
Det må erkjennes at denne anmeldelsen refererer seg til hennes tidligere blogg, men burde dog gi nok grunnlag til å fortsette å lese bloggeren …
Blogganmeldelse # 7
De øvrige anmeldelsene finner du bokset inn til høyre på Grønnskollingens forside.
Om alt og ingenting
Thrillseeker123
Hva kan man si?
En blogg dyktig redigert og skrevet av en som fortsatt ikke er tørr bak ørene, eller – som det også kan sies – fortsatt er belemret med morsmelk i munnvikene.
En mannsjåvinist til de grader at han terger på seg den kvinnelige bloggdel før han får skrevet ferdig og klikket publiser.
En kar som foretrekker å blogge framfor å sove, – på jobben.
I den senere tid har bloggen gått over til billedlig framvisning av provokasjoner og plumpheter, som anstrenger mer enn det smaker.
Humøret og ironien er blitt borte. Synd egentlig, det var nemlig hans varemerke tidligere. Også hans tilhengerskare har derfor også minket.
Har man ingen ting å gjøre en regntung søndags formiddag, kan man jo like godt stikke innom bloggen. Spiller vel egentlig ingen rolle hvor man kjeder seg?
Bloggen har levert 326 innlegg siden 27.09.06, og sanket 3321 kommentarer, – de fleste fra den tid han hadde noe å fare med?
Rangering:
****……
Blogganmeldelse #6
De øvrige anmledelsene finner du bokset inn til høyre her på siden.
Denne anmeldelse ble opprinnelig skrevet 16.09.09.
KROKOLINES VERDEN
Her møter vi en senora blandt våre blogger, med et arkiv stappfull av blogg siden juli 2006.
En blogg som kanskje ikke er så produktiv man skulle ønske, men når den produserer, så lytter folket!
En blogg som ikke bryr seg så veldig om de store kranglene ute på VGB, men som uttaler seg på sin egen varsomme og stillfarne manèr.
Når bloggen selv mister tålmodigheten, sprutes og gnistres det, og kommentarer og stjerner flommer inn som en tsunami mot nærmeste fastland.
Bloggen mener å vite at teddybjørner kan erstatte kvinnfolk (eller var det omvendt?)
Ellers holder bloggen seg til det prinsippet at det er morsomt å blogge, men på ingen måte en menneskerett. Dette hevdes med ettertrykk og understrekelser, mens bloggen raser videre, ganske så ufortrøden.
I mellomtiden betrakter eierinnen sin orkide med stolthet.
En blogg nybegynnere bør besøke ofte, for å lære …. for å modnes!
Rangering:
******….
Blogganmeldelse # 5.
De øvrige anmeldelsene finner du til høyre på Grønnskollingens forside.
(Denne anmeldelse ble opprinnelig skrevet 10.10.08)
Mitt Afrika
Chiruru
Enda en favoritt har lagt seg på min personlige liste!
Lenge, lenge har jeg fulgt Chiruru på veien, og mer og mer har jeg blitt betatt. Hennes eminente manèr å få med seg leseren på, å beta ens sinn, å inspirere på, har vært hennes styrke hele veien. En virtuositet hun mestrer til det fullkomne.
En styrke som topper seg med dette innlegg!
“Mer, mer ….!” skriker man stille når enden på innleggene er nådd. Som en kvinne som nettopp har oppdaget sine nymfomane trekk i elskovens favn, som nå skuffende må se elskeren reise seg, og som i fortvilelse strekker fram armene og stønner: “Mer, mer …” Som deprimert og med bøyet hode, må lytte til elskerens trøstende ord mens han utmattet smiler henne i møte: “Neste gang, min kjære! Neste gang …!
Hennes frivole uttryksform trollbinder, og etterlater ingen tvil om at hennes skildring kun kan uttrykkes på dette vis!
Andre enn det ovenfor nevnte innlegg, nekter jeg plent å dra fram. De er alle eminente i sin form, og behøver derfor ingen nærmere introduksjon.
Har du ikke besøkt hennes blogg inntil nå, kan jeg bare si: Da har du ikke vært på VGB!
RANGERING:
*******…
Blogganmeldelse # 4.
De øvrige anmeldelsene finner du bokset inn til høyre på Grønnskollingens forside.
Thorn Icewands diary
Larien Carnes
(Denne anmeldelse ble opprinnelig skrevet 29.12.08)
Det er med beven i mitt tastatur jeg nærmer meg denne bloggen. Så sofistikert i sin uttrykksform, så kompleks at innleggene og illustrasjonene samklanger til de grader at de gir et totale som influerer på ens egen filosofi, mentale orientering og interaksjon med andre.
En blogg man besøker igjen og igjen for å mette seg med tankekorn og visuelle inntrykk. Som Amaretto i kombinasjon med en Havana, koketterer den din gane på et nesten uanstendig vis, – pirrer og flørter din attityde med bloggens ingredienser.
Verden, altet, livet er med ett ikke det samme lenger.
Denne gang sier jeg ikke at bloggen er verdt et besøk. Denne gang foretrekker jeg å kalle deg dum hvis du ikke stikker innom ….
I etterkant vil du kanskje forstå meg når jeg sier:
Nå har jeg lest Lariens blogg, nå kan jeg rolig dø …
Litt firkantede opplysninger: Hun etablerte seg her på VGB den 12, august 2006.
Hun har foræret oss 306 innlegg, som sammenlagt har sanket 12.382 kommentarer!!!
Forøvrig har hun en annen blogg som jeg har valgt å ignorere i denne omgang, i det det synes som om den er neglisjert også fra bloggeierens side.
Rangering: ********..
Blogganmeldelse # 3.
De øvrige anmeldelsene finner du bokset inn til høyre på Grønnskollingens forside.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig skrevet 070109
En kosedrages liv: Kosedragen
Momenter fra en normal alenemors dagbok, kan jeg definere hennes blogg på dette vis? Egentlig kan jeg vel det.
Om det er skjebnen som nå og da spiller bloggeieren en puss, eller om det er hun selv som spiller skjebnen en puss, har jeg ikke fått helt klarhet i. Men det kommer vel. Uansett er det vel vanskelig å betegne henne som pedantisk.
Heldigvis har hun sansen for å se det humoristiske i hva enn komme vil. Vi skal være glad for at hun gjerne deler sine opplevelser med oss her på VGB, med en fortellerglede som fortryller.
Selv om hun ikke vil skryte av å kunne løse intrikate oppgaver (iallfall ikke tidlig om morgenen), maktet hun denne med glans!
Har du noensinne lurt på om en gullfisk har navle og/eller hjerne,.? Vel, Kosedragen har!
Har gullfisk navle forresten?
Naturligvis hender det bloggen tenker henover i retning av de rare vesener som kalles menn, og undrer seg over hva som vel blir igjen, når man luker bort de gifte og vingleperene. Selv foretrekker hun vel egentlig Mr. Big, hvorhen han enn måtte befinne seg…
Hva tror du?
Vel, ikke la meg fortelle deg om alt som skjer på denne koselige bloggen. Ta deg en tur og finn ut av det selv!
Jo forresten, jeg må ta med at hun også har vært på bloggtreff, – og syntes det var “fyttirakkern så moro”!
Anbefales!
La meg, sånn på tampen, også ta med de historiske fakta: Bloggen ble opprettet 11. jun 2006, har skrevet i alt 198 innlegg og sanket 1444 kommentarer!
Rangering: ******….
Blogganmeldelse # 2
Anmeldelser vil få sin egen boks til høyre på Grønnskollingens forside. Ellers vil du finne anmeldelse #1 her!
Denne anmeldelse ble skrevet 10.01.09:
Summen av en rekke impulser
Maria-Pia
La dette poetiske smilet være min karakteristikk på denne noe impulsive blogg.
I min søken etter blogger som fortjener å bli invitert inn i varmen, naturlige, ikke tilgjorte blogger, kom jeg over denne lille lekkerbiten! (Og da tenker jeg ikke ene og alene på eierinnen!)
Det er en naturlig friskhet til stede, vanskelig å definere, men ikke til å unngå å bli affisert av.
Eierinnen er så normal som det kanskje kan gå an, skolelei, hestegal (som jeg har merket meg flere her på VGB er) og mener at det å ha fast følge (kjæreste) bare er noe dritt (one-night-stand får holde om det så skal være).
Hennes egen beskrivelse kan leses her!
Jo, jeg tror man kan kose seg på denne blogg. Men må dog si at jeg er betenkt over at hun forsøker å bryte Da Vinci-koden der hvor hun jobber.
Jeg vil anta at hun kommer til å angre på det, med tiden …
Bloggen ble etablert 22. nov 2007, har en produskjon som teller 65 innlegg (m/ 186 kommentarer), og fortjener en subjektiv
Rangering: ****** ….
Blogganmeldelse # 1
Blogganmeldelsene vil bli samlet i en boks til høyre på min bloggs forside.
I det vår eminente blogganmelder janjan er satt ut av drift grunnet teknikere som ikke kan få hans blogg til å funke, har jeg som hans takknemlige alter ego, tatt på meg den usikre oppgaven å fortsette hans kall som Blogganmelder. En oppgave jeg ser fram mot med bange anelser, – men hva er et liv uten utfordringer?
Håper også på å kunne stimulere til større aktivitet fra nye og gamle bloggere, så de skal ha en mulighet til å bli ofret på berømmelsens alter.
Jeg vil starte med å overføre noen av de anmeldelsene som både anmelder og “offeret” var fornøyde med, og begynner med (Jeg får dessverre ikke tatt med innkomne kommentarer, så vennligst kommenter på nytt!):
Filosofiske avgasser frå et ullent bustehue
Nunzio
VGB`s skøyer, livsnyter, filosof og medmenneske.
Alle superlativer er brukt opp hva denne blogg angår. Å gjenta disse vil føre til at jeg vil føle meg som en sprukken bakelittskive med benevnelse LP, noe jeg ikke akter å avfinne meg med.
De som virkelig har fulgt med denne bloggen, har ikke unngått å merke seg at der også finnes en undertone av melankoli, alvor og følelsesmessig kaos.
En kunstner – et ekte unikum – er karakterisert av sensitivitet, impulsivitet, turbulent følelsesliv, kreativitet, uforutsigbar temperament osv. En ekte kunstner er ikke et overflatemenneske som kun viser hud, men også velvillig viser sitt indre.
Jeg vil påstå at Nunzio innehar alle disse karaktertrekk.
Bloggen oser av humor og sinnsyke, fantasifulle påfunn, men viser oss også et menneske med flytende blodlegemer som til en hver tid får næring av et stort, åpent hjerte.
En kunstners hjelpemiddel er inspirasjon. Når ikke dette middel er til stede, ikke tilgjengelig fordi noe annet blokkerer dets inntreden, brytes han ned av stressfull energi som ikke finner utløp. Som en dampkjele uten sikkerhetsventil, stresser han rundt seg selv, i sirkler som stadig blir mindre, og er en fare for seg selv og sin omgivelse.
Bloggen har gitt oss muligheten til å erfare det sammen med han. En erfaring vi føler oss takknemlig for å ha fått lov til å oppleve. En erfaring vi så gjerne pakket ned i vår egen ryggsekk.
Bloggen inneholder illustrasjoner som lett kan sammenliknes med andre – de store – velkjente norske kunstnere. Uten tvil må jeg innrømme at Nunzio`s tegninger setter meg tilbake til min barndom full av troll og annen styggedom, og at hans strek minner meg til en hver tid om f.eks. Kjell Aukrust, Erik Werenskiold, Theodor Kittilsen og kanskje også Otto Sinding.
Jo, VGB og vi, dens familiemedlemmer, føler oss beæret av å ha denne blogg som en mandel i risengryngrøten.
To måneder til, så har bloggen funnet seg til rette i vår midte i tre langsomme år, noe som gjør at vi kan føye enda et positivt karaktrekk til Nunzio: En tålmodighet som er lengre enn hva som forventes kunne.
At bloggen er et sted man tyr til når man vil gjemme seg bort fra dagens tredemølle, bekrefter disse tall:
247 innlegg, 32.782 kommentarer! (Opprinnelig anmeldelse ble skrevet 120109)
Rangering: *********.
Maur 4, mitt avsluttende studium.
Mitt forrige studium: http://ola22004.vgb.no/2009/06/11/maurstudier-3/
Jeg satt lenge og ventet på min “venn” i dag. Mange av hans slektninger for dog rundt. Jeg følte det var en viss forvirring til stede, – noe nervøst foregikk. Systematikken jeg hadde merket meg tidligere, var borte. Det var som om alle svinset om uten mål og mening. Som om ingen displin var til stede. Som om ingen veileder var tilgjengelig, – som kunne styre deres skritt. Forundret så jeg på deres asymetriske bevegelsesmønster og deres inkonsekvens i valg av retning. Jeg ønsket min venn var her så jeg kunne spørre han hva som foregikk.
Ved solnedgang dukket han opp. Denne gang iført en hangglider. 
Han var i følge med mange av sine “artsfriends”.
- Jeg er kommet for å si farvel!
Hans antenner hang. Det så neten ut som om de når som helst ville falle av.
- Tua vår er blitt overbefolket, – og min generasjon er utvalgt til å finne oss et nytt sted.
- Men, men, du nevnte jo ingenting i går om hva som var i vente? Jeg merket jeg stotret mens jeg forsøkte å fange hans utallige blikk, sammensatt av så mange fasetter.
- Nei, i går visste jeg ingenting. Men mens du og jeg hadde vår passiar, hendte det noe forferdelig hjemme i vårt bol.
Han tok en pause, og jeg kunne ha sverget på at han sukket og forsøkte å svelge sin gråt, selv om jeg visste at noe slik naturligvis ikke forekom i en maurs verden.
- Du må vite, sa han og kikket litt anklagende på meg, dere mennesker ser på oss som skadedyr, enda vi forsøker å holde naturen ren rundt dere. Der hvor dere griser til, vil vi være for å rydde opp etter dere. Se f.eks. når dere smuler mens dere spiser, hvem rydder opp etter dere? Likevel er det oss dere jakter på, som om det var vi som sølte rundt oss med sukkerkorn, brødsmuler o.l. Råtten trevirke forsøker vi å få unna, så dere skal slippe å få flis i føttene deres. Noen ganger forener vi oss med våre slektninger termittene, for å fjerne slik utyske i vår vakre natur. Men til ingen nytte, likefullt er dere alltid etter oss, slakter oss ned for fote, og forsøker å ødelegge vårt hjem. Det er som om dere er besatt av en ødeleggelsetrang hinsides en hver fornuft, og styrt av en morderisk lyst som kun dere kan forstå.
Han holdt inne litt, flapset med sine vinger, iallfall gjorde et forsøk på det, for så å fortsette:
- Da jeg kom hjem igår hadde neon forsøkt å svi av vår tue. I hele natt har vi jobbet for å redde vårt avkom. Flytte de til et midlertidig gjemmested, en hul trestamme. I dag har vi sittet og rådslått om hva som var best å gjøre. Besluttningen ble at min generasjon ofret oss frivillig til å gli ut og finne oss et nytt sted. Forhåpentligvis et sted vi kan unngå å møte slike som deg og dine.
Det var som om han uttrykte en forbannelse. 
Jeg visste at stunden var inne til å holde kjeft. Heldigvis var det mauren – min venn – som brøt den tunge og hjerteskjærende tausheten.
- Jeg og mine har hver fått utlevert vår hangglider, og når sola nå når horisonten, vil vi være parat til å sveve avgårde. Vi har ikke fått utlevert muskler sterke nok til å fly, derfor velger vi denne stund, mens kveldssbrisen er streng og kan gi oss muligheten til å bli båret langt avsted.
Flokken rundt han bredde sine bakelittvinger og vinden tok tak. Ikke et ord mer ble sagt. Ingen vørte meg med et blikk
Det var vanskelig å følge de med blikket i det skumringen slynget seg tettere og tettere rundt meg, – eller var det mitt øye som med ett ble sløret ….?
Maurstudier 3.
I går delte jeg følgende maur-visdom med dere:
http://ola22004.vgb.no/2009/06/10/maurstudier-2/
I dag må jeg si jeg ble forbauset, da mauren kom hen til meg, gnikket sine antenner mot min stortå og lot meg forstå at den var åpen for en spørretime, så lenge jeg aksepterte at han beveget sine antenner og jeg mine lepper.
Litt forheppen så jeg ned på dette krapylet, mens jeg i mitt stille sinn lurte på hvordan dette nå kunne realiseres. Likevel forsøkte jeg:
- Hvordan er det å være monogamist i den grad dere er det?
- Det har sine absolutte fordeler. Tenk hvor heldige vi er som kun har èn svigermor fordelt på alle oss!
- Hva skjer når du blir kåt og vil ha deg en omgang?
- Vi blir ikke kåte annet enn når vår kvinne sender ut signaler om at det er HUN som er kåt!
- ??
- Men herregud, da mann, er du helt analfabet på den fronten, eller? Alle kvinner – når de vil ha sin injeksjon – sender ut en gjennomtrengende duft som ingen mann kan ta feil av! Alle hunkjønn gjør det, uansett hvilket dyreart de tilhører, også dere såkalte oppegående! Min dronning, vår drone, sender ut feromoner (fint skal det lyde) som vekker og stimulerer våre formeringsinstinkter, gjør oss nærmest overruset og istand til å tilfredsstille hennes behov.
Med tanke på den belønning vi får i etterkant, er denne plikten egentlig ikke så vanskelig å bære. Som mann burde du vite om viktigheten av å ha en tilfreds kvinne i ens bo!
- Men dere har jo bare èn kvinne?
- Og hva så? Er ikke èn kvinne nok for deg, kanskje?
- Sjalusi, forekommer det?
- Slike ord finnes ikke i vårt vokabular. Der i mot finnes begrepet respekt. Vi respektere våre foreldre når de har gitt oss en idealkvinne å samle oss om. Hvem er vi som skal sette et spørsmålstegn til hva de har bestemt? Er det ikke våre foreldre som innehar livserfaringer, og vet hva som er best for den etterfølgende slekt?
- Hva vil du gjøre når du føler deg gammel nok til å kunne bestemme selv?
- Igjen kommer respekten inn. Jeg vil være glad for å ha blitt voksen nok til å kunne ta mine egne avgjørelser. Ikke for min egen del, men fordi jeg derved kan avlaste mine foreldre.
Av respekt ovenfor min foreldre, vil jeg frivillig spenne på meg min hangglider, for derved å ha en bedre mulighet til å gli henover landskapet utenfor min tue, og finne et egnet sted hvor jeg og mine artsfrender av samme årskull kan etablere et nytt samfunn. Her vil vi slå oss ned, bygge vårt nest, velge vår idealkvinne og ta oss av vårt avkom, – og hverandre.
- Hva med uro og krig?
- Vi respekterer alle våre artsfrender, uansett hvor de bor, og hvilken hudfarge de har! Vi har røde, gule, svarte osv., men bryr oss ikke om det, – så lenge de holder seg unna.
Vi har forstått, innsett og akseptert at det er den eneste måten å beholde vennskap på.
- Hva gjør dere med de døde?
- Av respekt for livet, og jordens ressurser, forekommer ingen sløsing av sådant hos oss. Vi spiser våre avdøde med empati og feller derfor ingen tårer. Tvert i mot fremhever vi på dette vis vår inngrodde tro på inkarnasjon, og respekterer den avdødes ønske om igjen å kunne bli blandt oss gjenlevende.
- Savner du kommunikasjonsmuligheter? Hadde du f.eks. ønsket å ha evnen til å formulere deg via det orale organ?
- Nei, på ingen måte. Vi ønsker ikke å bruke ord, hverken store eller små. Vi foretrekker handlinger framfor ord.
Jeg hevet mitt blikk mot himmelen for der å finne fram til mitt neste spørsmål. Da jeg igjen senket blikket, var min læremester ingen sted å finne.
Den hadde kanskje innsett viktigheten av hans siste setning?
- Det har sine absolutte fordeler. Tenk hvor heldige vi er som kun har èn svigermor fordelt på alle oss!
- Vi blir ikke kåte annet enn når vår kvinne sender ut signaler om at det er HUN som er kåt!
Med tanke på den belønning vi får i etterkant, er denne plikten egentlig ikke så vanskelig å bære. Som mann burde du vite om viktigheten av å ha en tilfreds kvinne i ens bo!
- Og hva så? Er ikke èn kvinne nok for deg, kanskje?
- Slike ord finnes ikke i vårt vokabular. Der i mot finnes begrepet respekt. Vi respektere våre foreldre når de har gitt oss en idealkvinne å samle oss om. Hvem er vi som skal sette et spørsmålstegn til hva de har bestemt? Er det ikke våre foreldre som innehar livserfaringer, og vet hva som er best for den etterfølgende slekt?
- Igjen kommer respekten inn. Jeg vil være glad for å ha blitt voksen nok til å kunne ta mine egne avgjørelser. Ikke for min egen del, men fordi jeg derved kan avlaste mine foreldre.
Av respekt ovenfor min foreldre, vil jeg frivillig spenne på meg min hangglider, for derved å ha en bedre mulighet til å gli henover landskapet utenfor min tue, og finne et egnet sted hvor jeg og mine artsfrender av samme årskull kan etablere et nytt samfunn. Her vil vi slå oss ned, bygge vårt nest, velge vår idealkvinne og ta oss av vårt avkom, – og hverandre.
- Vi respekterer alle våre artsfrender, uansett hvor de bor, og hvilken hudfarge de har! Vi har røde, gule, svarte osv., men bryr oss ikke om det, – så lenge de holder seg unna.
Vi har forstått, innsett og akseptert at det er den eneste måten å beholde vennskap på.
- Av respekt for livet, og jordens ressurser, forekommer ingen sløsing av sådant hos oss. Vi spiser våre avdøde med empati og feller derfor ingen tårer. Tvert i mot fremhever vi på dette vis vår inngrodde tro på inkarnasjon, og respekterer den avdødes ønske om igjen å kunne bli blandt oss gjenlevende.
- Nei, på ingen måte. Vi ønsker ikke å bruke ord, hverken store eller små. Vi foretrekker handlinger framfor ord.
Avsluttningen følger her: http://ola22004.vgb.no/2009/06/12/maur-4-mitt-avsluttende-studium/
Maurstudier 2.
Jeg startet med å studere mauren her.
Jeg som har studert både Bjørnstjerne Ibsen, logiskerytmer og psykelogikk, har innsett at jeg fortsatt har mye å lære, og at mauren burde vært min rette læremester.
Med åpent sinn lar jeg mauren belære meg i kunsten å akseptere at man er liten, – at størrelsen ikke har noen mening. (Noe a la det Alf Prøysen var inne på da han nynnet seg fram til: Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten …)
Mauren bryr seg faktisk ikke om å være større, hvordan ellers skulle den krype inn i sin tue, for der å kunne nyte varmen og for der å kunne ta seg av sin familie og sitt avkom?
Storsinnet belærer mauren meg at det gir større glede og behag å føye seg inn i rekkene, framfor å stå igjen alene ute i kulden.
Med takk tar jeg i mot dens lærdom om at det ikke alltid er nødvendig å stille spørsmål. Forundret blir jeg vitne til hvor mye mer nødvendig det er å være til stede når behovet er der.
Med åpen munn tar jeg i mot maurens lærdom om at en liten berøring, får sagt mer enn tusenogsytten ord. Og må i den forbindelse kun konstatere at jeg aldri har hørt maur ytrer seg unødvendig. (Sant å si har jeg vel aldri hørt den si noe som helst, men det er en annen side av samme sak!)
Også det å styre mine skritt lar jeg den lille mauren undervise meg i. Hvor ofte har ikke jeg trådd feil, selv om jeg kun har to bein!? Mauren har seks, likevel holder den alltid stødig kurs, uansett hvor mye den vingler!
Standhaftighet er også noe den lærer meg, – det å ikke søke rast eller ro før oppgaven er fullført.
Studiene vil fortsette …
Maurstudier 1
I dag satt jeg, litt foroverbøyd, og studerte maur som jaget rundt.
Sikkert på jakt etter føde, tenkte jeg med meg selv.
Noen bar på et eller annet, noe som for meg fortonet seg som bitte, bitte små egg.
Sikkert en umoralsk ungdom som er kastet ut av sine foreldre grunnet uønsket graviditet, nå på jakt etter eggets far slik at de sammen kan bygge en ny tue, tenkte jeg.
Noen sto og kommuniserte med sine antenner.
Sikkert noen jævla sladrekjerringer som ikke har annet å fordrive tiden med, tenkte jeg.
7-8 maur hjalp hverandre med å slepe bortover et dødt krapyl som det var vanskelig å gi en beskrivelse på.
Sikkert en gjeng som skal ha etegilde i kveld, tenkte jeg.
Så beit en de disse jævlene meg i foten.
Sikkert en som er lei livet, tenkte jeg mens jeg gnukket den til en liten kule mellom pekefinger og tommel.
Eller en som vil hevne kameraten sin, tenkte jeg med meg selv. Det er best å være på den sikre siden.
I morgen skal jeg studere mauren litt nærmere.
Sikkert best det, tenkte jeg.
Å selge sitt barn …..
Hun følte seg trett. Hun følte seg sliten. Den brennende sola tørket hennes hud, hennes lepper, men heldigvis også hennes tårer. Hun hatet å vite at noen så henne gråte. Hun mislikte at hennes barn så hennes tårer.
Hennes tanker dvelte ikke ved de få plagg hun hadde fått sanket sammen hos velvillige naboer. Plagg som hun kunne vaske og derved tjene noen peso, forhåpentlig nok til å kunne kjøpe en kilo ris, eller to. Nei, hennes tanker dvelte ved hennes yngste datter, som nå lå hjemme og hadde vansker med å puste. Gispende etter luft under påsyn av hennes førstefødte, den 6-årige Maria. Oppkalt etter Jesu` mor, i ren takknemlighet over å kunne få slik en skjønn datter. Livet var så herlig den gang da hun lot sitt barn døpes. En herlig og ansvarsfull ektemann som hun elsket i det uendelige. En ektemann som elsket henne med sitt hele seg. Som jobbet hardt for å kunne bygge deres fellesbolig i nipa og bambus. Og som tok på seg hva enn de tilbød han av jobber, slik at de uten vansker hadde sine tre måltider per dag.
Også da det andre barnet, den sønnen han lengtet så etter, ankom, var det ikke tegn til skyer på himmelen. De var lykkelige sammen. De var unge og livskraftige, fulle av pep, håp og pågangsmot. Livet smilte til dem. Verden smilte til dem. Og de smilte tilbake, og følte seg sterke og utvalgte.
Det var derfor de kalte sønnen Juan, – den utvalgte.
Igjen ble hun gravid. Men de så ingen ulykke i det. De ville ha mange barn. Barn de ville ta godt vare på. Barn som senere kunne ta vare på dem.
Dette var mer enn et år siden. Hun tenkte tilbake til den tiden, og forbannet seg selv over hvor hovmodige de hadde vært. I sin lykkerus, hadde de glemt å takke Gud nok. Faktisk glemte de å gå i kirken hver tirsdag og søndag for å vise sin avhengighet, lydighet og takknemlighet. De hadde vært så opptatte med sin egen lykke, at de skjøv Gud mer og mer ut i periferien. I stedet for å prise Gud, priset de seg selv.
Oh, hvor egoistiske de hadde vært.
Hennes mann ble påkjørt og drept en dag han skyndte seg hjem for å delta i feiringen av sønnens andre bursdag. Under kroppen hans fant de en flatklemt pakke inneholdende den kaka han hadde lovet å kjøpe.
Hennes sørgerop og forbannelser holdt naboene våkne i mange netter. Hun forsømte seg selv. Forsømte sine barn. Også den som nå vokste i hennes vom, – og som han hadde gledet seg så til skulle bli født.
Slektninger og naboer fikk henne tilbake til realitetene. Sammen fikk de skrapet sammen nok penger til å gi hennes elskede en kirkelig begravelse. Med hjelp av de fikk hun samlet nok mat slik at iallfall ikke barna behøvde å sulte. Med hjelp av de fikk de henne til å ta seg sammen og igjen ta ansvar. Uten skoleutdannelse, kunne hun glemme å søke jobb noen steder. Kanskje en huspost kunne hjelpe? Men hvem ville vel ansette en gravid mor med to barn allerede?
Snille naboer ga henne klær som skulle vaskes, mot en viss betaling. De også kjøpte kokte bananer når hun tilbød dem å kjøpe.
Sakte men sikkert fikk hun oppabeidet seg en kundekrets som ga henne en viss inntekt. Selv om den var usikker, og ikke alltid nok til å kjøpe tilstrekkelig mat, så maktet hun å beherske situasjonen. For henne var det viktig at iallfall barna kunne gå til sengs med mat i kroppen. Hun selv kom i annen rekke.
Prisen var nærmest et dødfødt barn, som ved kraftanstrengelser ble vekket til live, men som tydeligvis var meget sykelig. Hennes egen kropp var uten næring, noe som barnet tydelig var merket av. Det veide knappe to kilo, kun skinn og ben, med en sykelig blåfarge de første månedene av dets liv. Ikke en gang melk maktet hennes kropp å produsere.
Hennes kropp var utmattet etter fødselen. Det var ingen krefter igjen til å vaske klær, slik at hun kunne få en mulighet til å kjøpe inn noe ris. Det var Maria, hennes kjære datter, som hadde lært seg å vaske klær ved å bistå henne der hun hver dag satt med sin vaskebalje, som nå var ute og tigget om å få noen plagg å vaske.
Hun fikk besøk av helsesøsteren, som kun rystet på hodet. Du må skaffe deg og din nyfødte noe å spise. Dere begge behøver vitaminer. Spesielt barnet som har bronkitt. Hun visste helsesøsteren hadde rett. Også helsesøsteren visste hun hadde rett. Men ingen visste hvordan man skulle frambringe de pengene som skulle til for å kjøpe medisin eller mat.
I sin fortvilelse samlet hun sammen de peneste plagg Maria og Juan hadde. Fra dør til dør gikk hun og fallbød plaggene. Hjertet smertet for hvert et plagg hun ble av med. Nydelige plagg hennes elskede hadde jobbet så hardt for, og som han hadde vært så stolt av. Det var dog ingen vei utenom.
Mange dager hadde de nok mat på bordet. Litt hostesaft til den lille fikk hun også råd til å kjøpe. Hun følte kreftene kom tilbake, – og igjen oppsøkte hun sine kunder fra før og tilbød seg sine vaskekunster. Noen kom heldigvis tilbake til henne av ren lojalitet. Andre hadde allerede funnet seg ny vaskehjelp de var mer enn fornøyd med.
Om hun ikke tjente inn det samme som før, så hadde familien dog en inntekt.
Maria ble seks år, og måtte begynne på skolen. For en som ikke hadde noe, var det dyrt å gå på skole. Det var uniformer, kladdebøker, blyanter osv. som måtte kjøpes inn. På et eller annet vis måtte hun bare se å få fram pengene. Hun husket tilbake da mannen fortsatt levde, og hvordan de begge lovet hverandre å gjøre hva som enn sto i deres makt, for at iallfall deres barn skulle få en respektabel skoleutdannelse. De lovet hverandre på tro og ære at deres barn aldri skulle ende opp slik de selv hadde gjort, uten utdannelse i det hele tatt.
Minstebarnet ble mer og mer syk. Hun tilkalte stedets kloke kone (barang), som forordnet noe av hennes egen medisin. Planter ble presset og kokt, for så å tvinge oppkoket ned i munnen på barnet. Men ingenting hjalp. Ikke en gang feberen ville gå ned.
Hun visste hun måtte finne en utvei slik at hun kunne bringe barnet til en lege. Iallfall kjøpe medisin. Hvis ikke, ville barnet dø. Alle kunne se barnets tilstand. Alle visste hva enden ville bli hvis hun ikke fant en utvei. Alle visste det. Hun visste det også.
Å berge livet til dette barnet var det eneste som holdt hjernen aktiv. Alt annet var ubetydelig. Hun måtte finne en utvei. Det var ingen vei utenom.
En dag ovrhørte hun en samtale som angikk et ektepar som på alle vis hadde forsøkt å få barn, uten hell. En tanke slo henne: Maria!
Spontant, uten å tenke seg om, kastet hun fram ideen til han som tydelig kjente dette ekteparet best. Denne ba henne å møte opp dagen etter, medbringende barnet.
Skulle hun endelig få nok penger til å kjøpe adekvat medisin? Skulle hun endelig få en mulighet til å redde sitt barn?
I sitt hjerte følte hun at Maria og hennes elskede ville være enige i hennes valg. Det var jo ingen andre valg!
(Historien her beskrevet, er selvopplevd, og framkom i mitt minne da jeg leste lokalavisa:
http://www.sunstar.com.ph/cebu/police-nab-ma-selling-baby-1-p300 )
Hennes tannløse smil lyste opp ……..
av :mrgreen: in torsdag, juni 4th 2009 Lagret under: ola Stikkord:årringer, bolig, carabao, husklynge, ola, tilværelse, torso, utepeis, venn, wok
Som årringer i avkappet tømmer kunne jeg ved å telle hennes rynker i ansiktet, anslå hennes alder: Minst sytti år måtte hun ha levd!
Hennes skrukkede hud var det eneste som dekket hennes øvere torso og skalle, hvor man tydelig kunne fastslå at huden ingen fettlag skjulte. Kun et skjørt dekket resten av hennes kropp.
Hun beveget seg uten vansker der hun svinset mellom barna som omga henne og wok`en som balanserte over “utepeisen”, tre steinblokker dandert i en ring rett utenfor huset. En halvnaken jentunge på 11-12, bisto så godt hun kunne.
Hennes bolig var bygget opp på stylter og bygget opp av bambusspiler og nipa. Tre trippetrinn førte henne ut eller inn av huset. Alle aktivitet soppet opp da jeg nærmet meg, sammen med min nyervervede venn, – sjaføren i den drosjen jeg hadde flagget ned ikke så langt unna.
Huset befant seg i ytterkanten av en husklynge av samme type som jeg nå ble invitert inn i.
På gulvet var det bredt ut et palmeblad, hvor ferdigkokt ris var fordelt på tre små hauger. Spisebordet som alle etterhvert skulle spise ved, - med fingrene. Det var bare wok`ens innhold de ventet på.
Jeg bevåket alle hennes bevegelser mens hun med en lett hånd overførte wok`ens innhold til en plastskål, som så ble plassert i senteret på “det dukede bord”.
Min venn, drosjesjaføren, hadde egentlig invitert meg hjem til seg selv, men det var gamlingens hus vi stoppet opp ved. Med stolt stemme introduserte han sin mor.
- Kan du tenke deg, sa han med andektighet i stemmen. – Kan du tenke deg at hun har fødd mer enn tyve barn?
Jeg skottet nysgjerrig hen mot objektet for hans beundring. Det kunne vel ikke stemme?
Tydeligvis lyste det vantro i mine øyner, for han la til – som for å minimisere kvantumet – “Men bare 16 har overlevd.”
Han gjorde det klart for meg at det nøyaktige tall på fødsler i huset, hadde han ikke, i det hans mor sjeldent eller aldri snakket om de døde.
Èn ting var dog sikkert: Det var 16 som fikk leve, og han var en av de lykkelige.
- I alle de hus du ser rundt om her, bor våre slektninger. Vi er en eneste stor familie her i denne “sitio`en”.
- Mor er familiens lola, barnepike, når hele familien er ute på rismarken, som nå i innhøstingstiden.
Jeg burde kanskje ikke spørre, men lot det stå til, likevel:
- Hva med din far?
- Han er død, ble trampet i hjel av vår carabao. Vi gravla far, og mor beordret oss å slakte oksen. Siden det, har vi ikke snakket om denne episoden.
- Har hun noen pensjon? Eller annen inntekt?
Han kikket rart hen mot meg.
- Hvorfor skulle hun det? Hun bor her sammen med sin familie, og trenger ingen ting annet. Hun har aldri lært seg å lese eller å skrive. Hun har aldri hatt elektrisitet eller eget toalett.
Han holdt litt inne, nærmest for å se om jeg hørte etter, så fortsatte han:
- Som du ser så har hun ikke en gang et møbel i huset. Hennes leie er det teppet hun brettet så pent sammen for at du skulle ha noe sitt på.
Jeg kvakk til og følte meg skamfull. Ville levere tilbake pleddet, men han stoppet meg:
- Ikke fornærm henne! Hun eier ingen ting. Vil ikke eie noe annet enn det hun har rikelig av. Nemlig livet, og sin familie rundt seg. Og hun er stolt av å kunne dele det med andre!
Jeg kikket hen på hans mor, som bisto barna å få maten fordelt slik at alle fikk nok. Her i hyttas halvmørke var hennes hud som fløyel, uten at en skrukke synes.
Hun merket jeg så på henne, og hennes tannløse smil lyste opp, – også mitt tilværelse …
Skulle ønske hun var død …..
Han så ut til å nærme seg de 60. Ansiktet var innskrumpet på grunn av sult, øynene bulet ut og glinset av en væske man skulle forvente var tårer. Hans stemme skjalv, mens underleppen bevret:
Jeg skulle ønske hun var død!
Ordene tok resten av kraften ut av legemet hans. Du visste han ikke mente det. At ordene kun var et uttrykk for håpløsheten som hadde grepet han, og knuste han …., sakte, men sikkert.
Innsunket med lutende skuldre og hender som klamret seg til hverandre. Kroppen var ikke lenger det den var, sterk og arbeidsom. Knokler og ribbein kunne telles uten problemer.
Jeg har arbeidet døgnet rundt, jeg har tigget og lånt. Jeg har utnyttet de kilder som er å finne. Men legene sier at jeg må skaffe mer penger.
De trenger blodoverføring. De behøver å operere. De trenger penicillin …..
Medisiner, en seng på sykehuset, mat og pleie, hva enn som behøvdes koster penger. Penger jeg ikke har!
Skulle ønske hun var død!
Han snakket om sin øyensten. Hans førstefødte: syv-årige Maria, som ble påkjørt av en bil, – på vei til skolen. Skolen hun elsket. Skolen hun så fram til hver dag…..
Bilen hadde kjørt videre, ingen har sett den siden, mens Maria ble hjulpet av hjelpende hender og bragt til nærmeste sykehus.
Sykehuset for de fattige, hvor ingenting fantes. Hvor pasienten – eller pårørende – må kjøpe inn den medisinen som behøves, hvor man selv må bringe mat og sengetøy.
Et sykehus hvor det knappes fantes en lege eller en sykepleier. Et sykehus hvor alle som jobbet der, forbannet sin skjebne over å måtte jobbe på slik en plass. Hvor alle ønsket seg en annen arbeidsplass, helst i utlandet ….
Min familie og jeg har ikke spist på flere dager. Kona gråter og gråter. Hele dagen lang, mens hun vasker klær hos naboen, eller tigger mat hos naboen. Våre to andre barn gråter og gråter, fordi de ikke forstår hvorfor det ikke er mat på bordet, – slik som før …
Han holdt inne, og fortsatte så etter en lang, men megetsigende stund:
Jeg skulle ønske hun var død!
Mannen var i sin tidlige tretti-årene. I sin lovprisning til Jesus da hans førstefødte kom, ga han sin datter navnet Maria. Nå forbannet han navnet, forbannet Jesus, forbannet sin religion …..
Ikke bare blir hans øyensten tatt fra han, sakte og sikkert, men også hans eget liv. Livet til hele hans familie. Kun håpløsheten var igjen …
Skulle ønske hun var død! Skulle ønske hun aldri var blitt født!
Han løftet på hodet, stirret opp mot himmelen, og hvisket: Hvorfor?
Mamma, det vakreste ord på denne jord!
Første gangen du åpnet dine øyner, holdt hun deg i sitt favn, mens hun vugget deg og hvisket ømme ord og vakre løfter i ditt øre. Hun kalte deg både prinsesse, min datter, mitt kjæreste eie og min verden. Ikke at du forsto betydningen av disse ord, men de var framført på et vis som fikk deg til å føle behag og velvære. Du følte deg trygg og spesiell i hennes armer.
Første gangen du uttalte hennes navn, gjorde du henne stolt og lykkelig, Hun smilte, lo og danset av glede. For andre var det kun et navn, et begrep. For henne der i mot var “mamma” ikke bare et navn. Ei heller for deg var det kun et navn. Heller et begrep som satte følelser i sving, som fikk hjertet til å banke litt raskere, og som frambragte en lyd som rørte ditt indre og fikk deg til å høre toner som ingen farge kan framstille. Det vakreste ord på denne jord.
Du vet at hun lever for deg, at hennes hjerte banke for deg og du føler deg takknemlig. Såpass takknemlig at du vil belønne henne med å uttale “mamma” ofte og oftere. På det stadiet du befinner deg, er dette din eneste mulighet til å takke henne for den kjærlighet du omgis av. Nettopp derfor blir det så viktig for deg å gjenta det så ofte som mulig. Du smiler når du ser henne smile. Du føler deg belønnet når du ser hennes stolte mine, hører hennes latter og vakre sang der hun nynner noen nye vakre ord i ditt øre.
Du sovner inn så lett mens smilet leker på dine lepper.
Første gangen du ble syk, hun gråt, snufset og tørket sine tårer. Du selv forsto ingenting, og lurte på om du hadde gjort noe galt. Du gråt fordi hun gråt, og fordi noe inni deg gjorde vondt, uten at du forsto hva det vel kunne være. Hun tok deg opp og krystet deg inntil hennes barm, mens hun hviskende forklarte deg at alt skal bli så bra. Du vet ikke hva du skal tro. Det er noe i hennes blikk som gjør deg urolig, noe du aldri har sett før. Hennes lepper er sammenpressede, som om hun ikke vil vise deg at hun biter tennene sammen i angst og beven. Du kjenner ikke igjen hennes ansikt som ikke lenger viser glede og lykke, men noe annet, noe du ikke har sett før.
Du ser en skallet mann som hun kaller for doktor, og kjenner hans rue hender over din kropp. Du gråter fordi denne ruhet er fremmed for deg, og kan på ingen måte sammenlignes med hennes myke hud. Den gjør deg redd. Etter en stund kan han fortelle at alt skal bli så bra, – noe som får henne til å smile forsiktig. Hennes smil som får deg til å slutte å gråte fordi du nå føler deg trygg igjen.
Du har vokset opp til å nå bordkanten. Du tegner små figurer med smilefjes på veggene. Du limer glansbilder av små engler og smilende prinsesser på din kommode og pult. Du undrer over hvordan det vil bli å vokse seg større, du drømmer deg inn i prinsessens verden, bor i slott i Langtborteland. Mens hun er ute på jobb. Når hun smiler mens hun gråter inni seg. Ler når hun holder på å segne om av tretthet. Utfører det hun egentlig ikke vil, men bare må hvis hun skal kunne bringe hjem melk og brød til en vordende artist med spor av vannfarger over hele seg. Hun kommer hjem utslitt, mens du føler en form for sinne fordi du føler hun lar deg være alene for lenge. Men smiler dog takknemlig når hun bringer deg varm melk og småkaker, putter dyna tett rundt deg og kysser deg god natt med et smil om leppene. Du kjenner igjen tryggheten omfavner deg, når du i halvsøvne hører henne nynne den godnattsangen du liker best. Og du smiler i søvne når hun holder din hand og ønsker deg en natt uten urolige og skremmende drømmer.
Du er blitt 10 år, midt i mellom en liten pikes drøm og en liten pikes oppvoksning. Du tror ikke lenger på julenissen og eventyrprinser. Dog liker du fortsatt å sitte stille på hennes fang, høre henne fortelle deg om hvor vakker du er, og at du for alltid vil være hennes prinsesse; selv om du så inderlig godt vet at det er en urealistisk drøm. Men hennes ord gjør at du ønsker å tro henne, og for hennes del, gjør du det. For alltid vil du være hennes lille prinsesse. Og dere begge deler et smil.
Du blir 12, og dine hofter begynner å få en rundere form. Det skjer ting med kroppen din du ikke helt forstår eller kan forklare. Når du våkner om morgenen, er det blod over alt. Blod på lakenet, blod i din truse og blod som renner langsetter dine lår når du beveger deg mot badet. Du gråter og hulker i fortvilelse og bedyrer henne at du ikke ville dette skulle hende. Hennes slitne ansikt kommer deg smilende i møte, og forklarer deg at alt er en naturlig hendelse. Noe som skjer enhver ung pike på vei til å bli voksen. Og hun introduserer deg for nye begrep som inkluderer bind og tamponger. Hun avviser med et hoderysten ditt tilbud om å hjelpe med å vaske alt bort. Fortsatt litt småskjelven ser du på at hun bytter sengetøyet og bringer deg nye plagg du kan ta på deg. Hennes smil er så overbevisende at det smitter. Med ett smiler dere begge.
Du er nå blitt 16 og føler opprør. Du finner så mye som forvirrer deg, det er så mange regler du gjerne vil bryte. Du tviler på alt og alle. Til og med hun har du begynt å tvile på. Med ett er der for mange forbud. Nei, du kan ikke gjøre det! Nei, det får du ikke lov til! Nei, det kan jeg ikke tillate deg å gjøre! Du makter ikke å finne logikk i noe av dette, og du føler deg som fanget i et bur. Du tillater deg å skjære tenner og å knytte din neve, mens du skriker ut “Jeg hater deg!” “Skulle ønske du ikke var min mor!” Hun smiler mot deg, og viser deg at hun forstår deg. Hun besvarer ikke dine harske ord, men sier kun det eneste rette: “Jeg elsker deg, mitt barn!” Selv gråter du i ren frustrasjon.
Endelig når du å bli 20. Du kan nå være fri og leve ditt liv slik du selv vil. Du pakker din koffert full av det som fortsatt betyr noe for deg, mens hun gjemmer seg bak din lukkede dør. Du vet hun gråter og i sitt stille sinn ber om at du skal forandre din mening. Ikke dra, ber hun, men du nekter å høre. Ikke dra, ber hun igjen. Men du skjærer en grimase, ler og drar … Du er 20 og kan gjøre hva du vil, tenker du med deg selv. Du overlater henne til seg selv i det tomme hus, gråtende mens hun ber om tilgivelse for noe hun aldri skulle ha følt skyld for. Du realiserte ikke at hun gjorde alt til ditt beste.
Du vokste opp og innså med ett at livet ikke var rettferdig. Du erfarte at det var ting du aldri vil kunne få eller oppnå. Du møtte skuffelse på skuffelse, mang en gang ble du såret, for så til slutt å forstå at du kun var en brikke i et større spill hvor du hverken hadde muligheter eller innflytelse til selv å styre.
Du er 40 og det har endelig gått opp for deg hvordan hun hadde det. Du vet hvordan det er å bli overveldet av lykke når gleden krysser ditt spor. Men du har også fått erfare hvordan det føles å bli knekt når en du har gitt all din kjærlighet til, svikter deg.
Det har gått tyve år, og du sitter inne med erfaringer nok til å forstå hva hun har måttet gå gjennom. Og du endelig bestemmer deg for å besøke henne. På din vei, undrer du om hun har maktet å tilgi deg. Om hun igjen makter å ta deg i sine armer som tegn på at hun fortsatt aksepterer deg. Du ser henne på avstand, utenfor huset, som om hun visste du ville komme. Ventende med det samme hjerte, fylt med kjærlighet.
Du løper henne i møte, kaster deg i hennes armer og hulker: “Unnskyld! Du er verdens beste mor!” “Jeg elsker deg, mamma!”
Hun smiler. Du ser beundrende på henne og enes med deg selv om at noe mer vakkert har du aldri sett! Og du gjentar for deg selv det vakreste ord på denne jord: Mamma!
Cebu City Time